Vemodig

I dag er jeg rett og slett litt vemodig. Det er tjueåttende juni og en epoke er slutt.

Storesøster har sin aller siste dag på SFO i dag, til neste år er hun femteklassing og skal

begynne på mellomtrinnet. Nytt bygg skal de også flytte over i, så det blir en spennende høst.

Men aller mest vemodig er jeg fordi at lillebror har sin aller siste dag i barnehagen.

Barnehagen vi har tråkket inn og ut av de siste syv årene, helt

siden storesøster begynte der i august 2006.

Her er storesøster høsten 2006. Så stor vi syntes at hun var da, og så liten

hun egentlig var når vi ser tilbake. Vår lille fantejente med lyse krøller og ramp i blikket.

Vår skjønne skatt med så mye omsorg innabords at selv en voksen lar seg overraske og imponere.

Et halvt år senere ble hun storesøster, og ikke én eneste dag med sjalusi hadde vi.

Så har vi lillebror, dette er i 2008 og han har begynt i storesøsters barnehage. Vår herlige røver som

alltid har et flørtende smil på lur, med smilehull som kan smelte enhver. Vår lille luring som

kommer med kjappe replikker på løpende bånd, som om de skulle ha vært innøvd.

Nå  er han ikke så liten lenger, han har blitt en stor, flott og smart gutt.

Skolegutt. Tenk det, om en drøy måned er han skolegutt.

Og jammen har ikke han også blitt storebror.

Tiden flyr så ekstremt fort, og av og til må man bare ta en pust i bakken, bla gjennom

gamle bilder og mimre, for å innse at hvert eneste sekund er verdifullt. Plutselig

har milliarder av sekunder passert, og våre små skatter har blitt unge

voksne og er på vei ut i verden på egenhånd. Da gjelder det

å ha utnyttet tiden før så godt som overhodet mulig.

God fredag - nyt den med de du er glad i.