Tema: Barnebursdag

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at dette innlegget skulle handle om press og

forventninger i forhold til feiring; Det å ha bursdagsfesten hjemme kontra det å feire ute

(på lekeland, spisesteder etc.) men det blir en litt annen vinkling enn planlagt.

Storesøster i huset blir ni år på lørdag, og vi har invitert til discobursdag på fredag! Vi har

kjøpt inn både discokule og fargelys, klargjort "menyen" og gleder oss. Problemet er bare at av elleve inviterte, har fem stykker allerede meldt avbud. (Jeg har satt en frist til i morgen.) To stykker har sagt ja, og de resterende
fire har ikke svart enda. Kommer de, blir de jo syv stykker, og det et greit antall.

Men jeg er bekymret. Det samme skjedde nemlig i fjor. Samme antall var invitert, men tre sa i

fra at de ikke kom. Da ville de blitt ni stykker, men på døren dukket det kun opp fire. Vi satt og ventet en stund
før vi "startet" bursdagen, men det kom ingen flere. Vi gjorde selvsagt det beste ut av det, men det var helt tydelig at hun var lei seg, og det forstår jeg veldig godt. Hadde de fem som lot være å si i fra, faktisk gitt beskjed, så hadde vi utsatt feiringen.

Dette tok jeg opp på felles foreldremøte i etterkant, og det virket som om jeg ble møtt med forståelse.
Derfor kan det jo hende at jeg får et par meldinger til i morgen, men jeg er faktisk litt usikker, fordi flere av jentene
har sagt på skolen at de "tror ikke at de kommer." Når jeg skriver i invitasjonen: Gi beskjed uansett om du kan
komme eller ikke, så forventer jeg faktisk at jeg får svar. "Flaks" for meg at jeg hadde glemt å sette
på klokkeslett, så de som kommer har ihvertfall sendt melding og spurt om det.

Det kan hende at jeg er i overkant følsom fordi dette omhandler min datter, men dette med barnebursdager føler jeg at er noe som kan skape problemer. Regelen på skolen, ihvertfall frem til tiårsdagen, er at alle av samme kjønn skal inviteres, eller hele klassen. Dette syns jeg i utgangspunktet er fint, slik at man unngår at noen aldri blir invitert. Men jeg får
en følelse av barna likevel "velger ut" de bursdagene som er viktigst for dem. Som sagt, kanskje jeg er overfølsom,
men nå er jo dette andre gangen min datter føler seg litt utenfor, og er lei seg fordi så mange ikke kan komme.

Noen ganger passer det jo bare ikke å gå i bursdag, og det har jeg full forståelse for. Men jeg

syns det er merkelig og trist at over halvparten melder avbud i akkurat hennes bursdag, når de andre bursdagene er
stappfulle av forventningsfulle barn. Er det slik at barna selv får velge om de vil gå i bursdag? Har ikke vi som foreldre et ansvar for å sørge for at ingen føler seg utenfor? Det skal mye til for at vi melder avbud til barnebursdager, da må det være
sykdom eller helt spesielle grunner. "Litt trøtt" er ikke god nok grunn til å la være, det blir jo alltid gøy likevel.
Kanskje jeg er vanskelig, men jeg tror faktisk ikke at alle som melder avbud har "gyldig" grunn.

Hva mener dere om dette? Høres jeg vrang ut eller har jeg et poeng?

Hvordan er deres holdninger til å droppe barnebursdager?