Hundre prosent charter

Av og til lurer jeg på om charterturister er et eget folkeslag. Ihvertfall charterturister fra Norge.

Det er vel en kjent sak at ølboksen åpnes og spriten styrtes i dét flyet tar av, uansett om klokken viser

fem om morgenen eller fire på ettermiddagen. Men det er nå så.

Det jeg reagerer mest på er når man skal hjem igjen.

Strengt tatt har man ikke delt annet enn fly og ventetid sammen, men for enkelte virker det som om

man plutselig har hele verden til felles når man møtes igjen på flyplassen - litt brunere, mye

trøttere og noen kilo tyngre enn man var for en uke siden.

Der står man i køen for å levere bagasjen, og rett som det er blir man dultet

kameratslig i ryggen av en fyr man aldri før har møtt, men som har en ekstrem trang til

å dele ferieøyeblikk og revolusjonerende samtaler om været - bare fordi

man skal reise med samme fly og har vært på samme øy.

Like kameratslig er han dog ikke når den morgengretne svensken i innsjekkingsskranken

ber oss (u)pent om å åpne koffertene og pakke om fordi den ene veier ett kilo for mye. For henne

spiller det tydeligvis liten rolle at køen bak oss er cirka en kilometer lang, og at alle gjerne

vil komme med på flyet til tross for at en ekstra ferieuke sikkert ikke hadde vært å forakte. At

koffert nummer to veier tre kilo under grensen har heller ingenting å si for henne.

(...)

Så er man endelig på flyet da. Flyturen hjem igjen er aldri like gøy, for da skal man jo...hjem. Det er

fint i seg selv det altså, ihvertfall når man har savnet noen, men man vet jo hva man kommer

til og har ikke de samme forventningene som på utreisen. Dermed slenger man

seg ned i setet sitt, prøver å slappe av på best mulig vis med minst mulige

forstyrrelser, og satser på at klokken går ekstra fort akkurat i dag.

Men dessverre går det ikke lange tiden før bakfulle bergensere som i følge bekledningen

tror det er sommer i Norge også, bryter husfreden ved å dulte borti deg hver

eneste gang de stiller seg i dokø. Noe som for øvrig er rimelig ofte i og med at de

tydeligvis tror at fyllasyken lett kan kureres med en whisky eller tre.

Det er muligens greit nok første gangen de unnskylder seg, men når de dulter borti deg for 

åttende gang og kommer med samme usjarmerende forklaring hver gang, blir man lei. Legg på en

drøss med graviditetshormoner i tillegg, og humøret er virkelig komplett! Kan si det sånn at det

er ikke få ganger det frister å komme med en liten glose eller to, men med et selvpåført

ansvar for medpassasjerenes velvære, holder man heller kjeft og bruker resten

av flyturen på å se blåmerkene på armen vokse seg store og lilla.

Jammen er det flott å få med seg et minne fra ferien!

So long, Gran Canaria!