Jepp, du leste riktig!
Sommerkroppen 2014
Dette er kanskje det mest ærlige innlegget du kommer til å finne på denne bloggen i år.
Jeg har tre barn. En nydelig frøken på ni år, en herlig gutt på seks år og
minstemann - bittelillebror - som har rukket å bli tre måneder.
Helt siden før eldste ble født egentlig, har jeg vært misfornøyd med kroppen. Er det ikke det ene så er
det det andre, og det å se meg selv i speilet og tenke at "hey, du ser jo faktisk ganske bra ut!"
Det kan jeg ikke huske sist jeg gjorde med unntak av den dagen jeg giftet meg.
Nå er det nok.
Jeg er lei av å ikke føle meg bra. Jeg er lei av å hele tiden klage på meg selv,
både oppi hodet og til andre (tipper det er flere som er lei av meg på det området.)
Jeg er lei av å være sliten og slapp og tom for energi.
Det er faktisk ikke mer enn et drøyt år til jeg fyller 30 (oh shit) og jeg nekter å
være like misfornøyd i de tretti neste årene som jeg har vært til nå.
Derfor har jeg begynt å trene!
Ja, hvem har vel ikke sagt det før? Nå skal jeg trene, spise sunnere, bla bla bla.
Jeg har sagt det selv. Hundremillionervis av ganger. Men forskjellen er
at denne gangen mener jeg det faktisk. Det er ikke noe jeg bare sier for å prøve å
overbevise meg selv om at det stemmer. Sånn har det vært før. Jeg har på en måte visst
inni meg at jeg har lurt meg selv, at motivasjonen har vært nærmest
ikkeeksisterende. Men denne gangen er det annerledes.
Jeg skal spise sunnere. Jeg skal ikke slanke meg, gå på pulverkurer eller alle mulige dietter.
Men jeg skal bruke mer grønnsaker, renere kjøtt og velge fullkornsprodukter
fremfor vanlige. Men jeg har ingen planer om å bli fanatisk.
Det er lov å sprekke. For jeg har endelig innsett at det ikke betyr at alt er ødelagt
og man kan like gjerne hive i seg fjorten hamburgere og to kilo smågodt. Det å sprekke
betyr bare nettopp det. Jaja, så ble det en sjokoladebit på en tirsdag. Eller så
var det klubb og masse god mat. Det er faktisk ikke noe krise.
Det er bare å fortsette den gode trenden dagen etterpå igjen. Det er hverdagen som teller.
Jeg har meldt meg inn på CrossFit.
Ja, jeg kunne valgt mellom tjue forskjellige treningssentre i fem minutters omkrets,
men jeg velger heller å kjøre i en halvtime for å komme meg akkurat dit.
For makan til motivasjon skal man lete lenge etter! Jeg er en sånn som vil ha resultater
helst i går, og som trenger noen som pusher meg, ellers gidder jeg ikke.
Og det er akkurat dette jeg får på CrossFit. Du har engasjerte trenere som veileder deg,
passer på at teknikken er riktig, pusher deg når du egentlig ikke orker, og
viser deg at jo, du klarer en pushup til. Og en til. Og faktisk enda en.
Du har rett og slett en personlig trener hver gang.
Jeg har permisjon nå. Og jeg er så heldig at jeg har muligheten til dette nå.
Og det er virkelig på tide. Først og fremst er dette for meg - men også for familien min.
Det gagner alle å ha en mor som er blid og fornøyd, sterk i kroppen og full av energi.
Jeg deler med dere.
Og grunnen til det er nettopp motivasjon. Det kommer tunge dager.
Vanskelige perioder. Men nå vet jeg det. Og jeg vet også at det går over og
blir bedre. Men av og til er det godt å ha noen å lene seg på, dele med, noen som støtter
og motiverer. Herfra kan det bare gå én vei, og det er oppover.
Jeg kan faktisk klare dette! Er dere med meg?
Let the game begin!
